Sorg er kjærlighetens pris!

Som mange veit, skreiv eg om sorg på masteren min, og eg får ein del spørsmål om kvifor eg er så fasinert over døden. Kvifor det er et tema eg ville bli litt ekstra god på.Eg har aldri vært fasinert over døden, eg er fasinert over sorgen. 

Me kommer til verden for mange prøvelser, og livet skal vise seg å være opp og nedturer. Den største grunnen til nedturene er tapet over menneske som var viktige for oss.  Et menneske som ikkje lenger er der, men borte vekk. Medan me blir igjen, og skal på mirakelvis skrape bitene saman igjen, og reise oss.

Når eg var var 6 år mista pappaen vår begge foreldrene på mindre enn et år, slik eg huska det, var det ganske bråe dødsfall begge to, og det gjekk veldig hardt inn på familien vår. Dette var på 90-tallet og me hadde enda ikkje komt til at døden skulle det prates så mykje om. Eg huska at eg brukte vanvittig mykje energi på og ikkje nevne det, fordi eg var redd for at pappaen min skulle bli meir lei seg. Dette har eg aldri fortalt før eg begynte på studie. Fortalte det til min veileder, når han spurte meg, kvifor eg ville skrive om sorg. Eg ville skrive om sorg, fordi eg ville at barn i dag, skal oppleve sorg som noko anna enn frykt.

Foreldrene mine gjorde alt det dei kunne for oss 4 barn, lite visste dei kva godt dei kunne gjere for oss, rundt dette. Me fekk være med på syning, og eg huske det klokkeklart den dagen i dag. De døde låg der, heilt stille på ei båre. Såg ut som seg sjølv, men var kalde. Det verste var vel egentlig å sjå mamma og pappa grine, men det var og tungt at som barn var dette plutselig et tema, men et tema man ikkje kunne prate om. Eg glømme aldri desse dødsfallene. Eg og søskene mine mista to enormt viktige biter i livet mitt. Pappaen min mista to foreldre, heilt sånn plutselig. Eg huska at når eg la meg kvar kveld etter dette, ba eg til Gud om at eg ikkje skulle miste mamma og pappa. Det gjorde eg til eg begynte på ungdomskulen. Så eg var redd i mange år.

Dette er grunnen til at eg skreiv om sorg. Ikkje døden i seg sjølv, eg skreiv om følelsen. Kva som skjer med oss menneske når me mister nokon, og om det kommunikative. Det å prate om sorg. Både før og etter.

Me er mykje meir belyste i 2017, me veit at barn får med seg mykje meir enn me eigentleg tenker. Også små gryter har ører. Barn trenger den samme informasjonen som de voksne om sorg, på et barnlig nivå. Dei trenger også invitasjon inn til sorgen, samtidig få vite om tillatelse til pauser. Barn må få ha sin sorg, bruke sin tid- på sine premisser.

Det er jo heilt klart at sorg blir aldri lettare, samtidig har me vaksne levd lenger og blir som et modent tre, me har mykje bark rundt oss. Me kan tåle mykje storm, men likevel være heile. Barn er som tulipanar, et stort rift, og dei hanker. Dette må dei leve med resten av livet. Me må bidra til å danne et solid grunnlag, slik at barna ikkje går gjennom livet med rift. Rifter henter seinare inn informasjon, og barn må på et tidspunkt møte det såret. Dessuten finst det forskjellige barn, nokon barn tåler meir andre barn, medan nokon barn er heilt avhengig av rett informasjon der og da, for å ikkje oppleve angst seinare i livet.

I voksen alder har eg også innsett at sorg er mykje meir enn døden, sorg er sjukdom, svik, brudd, krangel, hat, krig. Men sorg kan også bety kjærlighet, varme, menneskesyn, sårbarhet, åpenhet, tilgivelse, forpliktelser, etc.  

Sorg er ein følelse som alle kjenner til, ein er ikkje aleine, den er synleg. Me leser om den, me høyrer stadig om den. Og me opplever den.  Å oppleve sorg er utmattande,  men kan faktisk også være ganske fin, fordi det er mykje raushet i sorg. Det viser seg at i sorg, er me menneske anerkjennande og trofaste.

Min faglige og personlige meining er heilt klart at barn må vite om døden før den treffer.  Man må starte informasjonen i det små, småe drypp, leser bøker, prate om det. Å bli møtt med sorg plutselig kan være veldig skremmende. Barn har rett på å bli forberedt. Skjønner likevel at det er skremmende som foreldre å gå inn på tema om døden og sorg. Tenk om ein seier noko feil?!

Eg møtte blant annet et 6 år gammelt  barn i praksis, me sitter og prater, barnet spør meg om eg  veit kva døden er. Eg husker eg fekk ein klump i magen min, fordi eg innsåg at eg ikkje hadde nok kunnskap om dette. I ettertid skjønner eg at det er ingen som har kunnskap om døden, kva det egentlig er. Me har tro og håp, men me veit jo ikkje for sikkert. Derfor er det ok å fortelle barn at me ikkje veit kva døden er. Det er opp til oss å finne ut av, nokon trur at me lever videre i himmelen, medan andre tenker at me bare forsvinner vekk. Poenget er at me har fullt rett til å gi barna muligheten til å velge sitt eget troskap, trenger ikkje være noko religiøst i det.

Det viktigaste du kan lære barnet ditt i møtet med sorg, er at den sammen frykten barnet sitter med, opplever du, som voksen.  Sorg, betyr mest av alt kjærlighet, at du har vært så heldig og vært glad i nokon. Det kan ingen ta vekk i frå dåke. 

Ærlighet og åpenhet varer lengst. 

 

#blogg #helse #sorg #døden #familie #barn #kjærlighet

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Antall medlemmer: 17

Bli medlem i denne gruppen

Om Elisabeth.

Elisabeth.

Topplisten

  1. Stavangerinmyheart
  2. Ninalb
  3. Vorden
  4. Malerfrue
  5. Aleksi
  6. Naalaileggen
  7. Tumalillia
  8. Frekkfrue
  9. Hesj
  10. Mynguyen96

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits